Anatomi Dansk-svensk gårdshund
Her finner dere litt om anatomien til dansk-svensk gårdshund. Både innvendig og utvendig på kroppen og litt om tenner.
Her finner dere litt om anatomien til dansk-svensk gårdshund. Både innvendig og utvendig på kroppen og litt om tenner.
Denne varierer i stor grad fra hunderase til hunderase, kanskje mer enn hos noen annen dyreart, vill eller domestisert. Allikevel finnes det grunnleggende fysiske likheter som er identiske mellom alle hunder, fra den bitte lille chihuahuaen til den gigantstore irske ulvehunden.
| 1. Hode | 6. Kryss |
| 2. Hals | 7. Hale |
| 3. Skuldre | 8. Bekken |
| 4. Rygg og bryst | 9. Fram og bakben |
| 5. Lend | 10. Føtter |
Hals-, rygg- og brystregionene
Hos hunden er ryggsøylen, som deles inn i seksjoner med virvler, betydelig forlenget i begge ender (hals og hale). De har normalt
7 halsvirvler, 13 brystvirvler, 7 lendevirvler, 3 korsbensvirvler (som er sammenvokst) og 20-24 halevirvler. Hver virvel består av et virvellegeme med en overliggende benbue. Virvelbuene danner en tunnel der ryggmargen ligger. Mellom virvellegemene ligger det en skive, mellomvirvelskive, som består av en ytre bruskaktig ring og en bløt elastisk kjerne. Denne fungerer som ryggens støtdemper.
Til hver brystvirvel er det knyttet et ribbenspar, 13 i alt. Ribbenas nederste del består av brusk.
De første 9 parene står i forbindelse med et sylinderformet brystben, mens de bakerste danner den bakre begrensingen av brystkassen – ribbenskurvaturen.
Ledd utformes etter hvilken funksjon de har. Foruten den bevegelige ryggsøylen forbindes knoklene i skjelettet med ledd for å gi rom for bevegelse, enten i form av at knokkelenden omdannes til et leddhode eller ei leddskål (og motsatt for den knoklen som den festes til), eller eventuelt omdannes til et rulleledd/hengsleledd.
Et typisk kuleledd er skulderleddet, et ledd som gir bevegelse i alle retninger. Albueleddet er et typisk hengsleledd, et ledd som i all vesentlighet brukes til strekk og bøyfunksjoner.
| 1. Mankeområdet med de første brystvirvelene i ryggsøylennese |
3. Lendet med lendevirvlene |
| 2. Ryggen med de resterende brystvirvelene |
4. Krysset med korsbensvirvlene |
| 1. Skulderbladene | 7. Framre haser (håndbaken) |
| 2. Brystbenet | 8. Mellomhånden |
| 3. Overarmene | 9. Ribbenene |
| 4. Albueleddene | 10. Framlabbene med mellomhåndsknokene og håndknoklene med klør |
| 5. Underarmene | 11. Skulderleddene |
| 6. Håndrotsleddene |
| 1. Bekkenet, der knoklene er forbundet med sømaktige ledd uten bevegelsesmulighet |
7. Halen med halevirvlene som avslutter søylen |
| 2. Lårbenene med lårhalsen og hofteleddene |
8. Haletippen |
| 3. Kneleddene | 9. Bakre haser (hælen) |
| 4. Leggbenene | 10. Mellomfoten |
| 5. Baklabbene | 11. Tåknoklene |
| 6. Haleroten | 12. Bakklørne |
Hodeskallen, som er festet til første halsvirvel, består av kraniet med underkjeve og tungebenet. Kraniet er satt sammen av en rekke flate knokler som er sammenvokst i sømlignende ledd. Hodeskallen beskytter hjernen og flere viktige sanseorganer, og gir dessuten feste for tennene. Hulrommene i kraniet gjør skallen lettere. Hos kortskallede hunderaser er ansiktet flatt og har et forkortet kjeve- og snuteparti.
Hode- og halsregionen.
Kraniets knokler er forbundet med sømaktige ledd uten bevegelsesmulighet.
Snuten, Neseryggen, Øyehulen, Stoppen, Pannen, Skalletaket, Nakkeknølen, Munnen, Haken, Kjaken, Kinnet, Tinningen, Ørebasen med ørehulen, Halsen (A) Strupeområdet, (B) Framhalsen , (C) Nakkesiden med nakkevirvlene, som øverst festes til hodet og nederst festes til den horisontale delen av ryggsøylen
Korsets vinklar;
Liten vinkel ca 30 grader = svagt sluttande.
Stor vinkel ca 45 grader talar man om brant kors.Ett ganska vågrätt kors tillåter att steget tas ut långt bakåt medan ett brant kors ger tidigare avspark. (Brant kors på galopptörer.)
Knäets vinkel mäts när tassen befinner sig rakt under höften.
130-150 grader.
Vristen/hasen ska vara så rak som möjligt.
Skulderbladets läge är beroende av bröstkorgens form:
Väl tillbaka lagt: 30-45 grader med lodlinjen
Travare har stor vinkel medan galoppörer har mindre.
Framskjutet/brant skulderblad gör att det saknas förbröst och halsen ser kort ut.
Skulderleden (skuldervinkeln) 90-130 grader. (Var mäter man?)
| Hundens alder | Menneskets alder sammenlignet med stor hund 25-45 kg |
|---|---|
3 mnd |
6 år |
6 mnd |
11 år |
1 år |
17 år |
2 år |
25 år |
3 år |
31 år |
4 år |
37 år |
5 år |
45 år |
6 år |
50 år |
7 år |
55 år |
8 år |
59 år |
9 år |
63 år |
10 år |
67 år |
11 år |
73 år |
12 år |
78 år |
13 år |
82 år |
14 år |
86 år |
15 år |
91 år |
16 år |
96 år |
Tannoppstilling og forandringer når hunden blir eldre:
| Tenner: | Fram brytning: | Nye tenner: |
|---|---|---|
| I framtenner | 30 dager | 4 måneder |
| I framtenner | 28 dager | 4-41/2 mån |
| I framtenner (hjørne) | 25 dager | 5 måneder |
| C hjørnetann | 21 dager | 5 måneder |
| PM1 | 3-4 mån | Permanent |
| PM2 | 4-5 uker | 6 måneder |
| PM3 | 3-4 uker | 6 måneder |
| PM4 | 3-4 uker | 6 måneder |
| M1 | 4 måneder | |
| M2 overkjeve | 5-6 mån | |
| M3 underkjever | 41/2-5 mån |
Alle tenner bruker å være utskiftet og kommet i 7 måneders alderen. Hundens antall tenner er ikke alltid 42 stk. Det er ofte avvikelser fra dette, både på fler og manglende tenner.For det meste dreier dette seg om premolarer og molarer. Dreier det seg om de fremste små premolarene, regnes ikke dette som noen alvorlig feil. Verre er det om det dreier seg om de store bakerste premolarene eller molarene dette regnes som en alvorlig feil ved bedømmelse av hunden. Dette også på grunn av tannsettets bruk som i apportering, figurantarbeide mm.
Med hensyn til tannstillingen hos dansk-svensk gardshunden ønsker en et saksebitt, men tangbit er tolerert. Det vil si at overmunnens tenner skal gripe ned over undermunnens tenner.
Hunder har to tannsett slik som oss. Først får de valpetenner når de er 2-3 uker gamle. Disse erstattes med de varige tennene når hunden er 4-7 måneder gammel. Først når hunden har fått sitt varige tannsett er det mulig å avgjøre om den har fått et korrekt bitt.
En av de tingene som en utstillingsdommer alltid kontrollerer i ringen, er om hunden har et korrekt bitt. Hva som er et korrekt bitt er avhengig av hvilken rase du har.
Hos de fleste raser er saksebitt det korrekte, men hos flere raser aksepteres et tangbitt og hos noen raser er et underbitt det normale. Sett deg derfor grundig inn i rasestandarden før du sjekker om hunden din har et korrekt bitt.
Framtennene kalles incisiver og forkortes til I. De er spisse og skarpe og brukes til å rive maten løs fra et byttedyr. Så kommer de store hoggtannene, eller hjørnetennene som kalles canintenner og forkortes til C. De blir brukt til både angrep for å skaffe seg mat og for å forsvare seg. De er lange og sterke og lager dype hull i byttet eller fienden.
Rett bak hoggtennene kommer forjekslene eller premolarene som forkortes til P.
Den premolaren som er nærmest hjørnetanna, P1, er bitteliten. Premolarene tror man har størst funksjon når byttet skal bæres hjem, men de har også en viktig rolle i forsvaret. De bakerste premolarene er betydelig større. Rett bak dem kommer de store jekslene, eller molarene, M. Jekslene kalles også rovtenner da deres oppgave er å knuse harde ting slik som bein. De bakerste jekslene har knudrete overflate og er de eneste av hundens tenner som kan brukes til å virkelig tygge med.
Dette er hundens normale bitt og det bittet man ønsker på de aller fleste rasene.
Når hunden har et saksebitt danner tennene en saks ved at framtennene i overkjeven er plassert rett foran framtennene i underkjeven. Tannrekkene sitter så tett sammen at de er i kontakt med hverandre, men de møtes ikke. Hjørnetennene i underkjeven stikker opp rett foran hjørnetennene i overkjeven.
Dette er hundens normale bitt og det bittet man ønsker på de aller fleste rasene.
Når hunden har et saksebitt danner tennene en saks ved at framtennene i overkjeven er plassert rett foran framtennene i underkjeven. Tannrekkene sitter så tett sammen at de er i kontakt med hverandre, men de møtes ikke. Hjørnetennene i underkjeven stikker opp rett foran hjørnetennene i overkjeven.
En voksen hund med et fullstendig tannsett har totalt 42 tenner. Av dette er 12 framtenner, Inciver, 6 i overkjeven og 6 i underkjeven. Den har fire hjørnetenner, Caninus. Den har 16 premolarer, 4 på hver side både oppe og nede. Til slutt har den 10 molarer, 2 på hver side oppe og 3 på hver side nede.
Valpens tannsett består av små, men meget skarpe tenner. Et fullstendig sett med melketenner er på 28 tenner, altså hele 14 tenner færre enn hos den voksne hunden. Selv om hunden har et korrekt bitt som valp, trenger den ikke å få det som voksen. Det kan være snakk om gener som gjør at for eksempel underkjeven blir for kraftig eller for svak, som medfører overbitt eller underbitt.
Dersom tennene eller kjeven utsettes for ytre påvirkninger og får skader, kan også det endelige tannsettet skades. Melketenner som blir stående for lenge igjen under tannfellingen kan fort gi opphav til bittfeil og tannfeil hos den voksne hunden. Følg derfor med når valpen mister sine tenner og pass på at det ikke blir stående igjen en melketann som lager problemer for de nye tennene. Ofte gjelder dette hjørnetennene.
Hos enkelte raser er tannmangel vanlig og ses på som nesten normalt. Hos andre raser er det svært viktig at tannsettet er komplett. Spesiell gjelder dette tyske raser og raser som bedømmes av tyske dommere. Hos engelske raser og av engelske dommere, ser man som regel langt mildere på om det skulle mangle en tann. Tannmangel har eksistert hos hund i tusener av år. Undersøkelser viser at kanskje 40% av alle hunder mangler en eller flere tenner. En hund kan miste en tann under oppveksten, tannen kan være der, men den har ikke brutt gjennom tannkjøttet, men de fleste tannmangel er arvelige. De tennene som vanligvis er borte er jekslene, men også andre tenner kan mangle.
Rekken med framtenner i overkjeven sitter så langt foran rekken med framtenner i underkjeven at tennene ikke har kontakt med hverandre. Som regel skyldes et overbitt at underkjeven er for lite utviklet. Dette kalles ofte for en svak underkjeve. En hund kan også få overbitt fordi overkjeven er alt for lang. Som regel vokser underkjevene noe saktere enn overkjevene, slik at en ung hund med et lite overbitt kan få et helt korrekt saksebitt som voksen. Enkelte hunder har også en skrå tannstilling slik at selve tannstillingen gir inntrykk av at hunden har et overbitt.
Dersom hunden er så overbitt at hjørnetennene i underkjeven ikke er korrekt plassert, kan disse lage seg hull i tannkjøttet oppe i ganen. Dette kan gi store plager for hunden og bør derfor behandles av en veterinær.
Denne bittformen er mest vanlig hos raser med kort og bred snute. Rekken med framtenner i underkjeven sitter så langt foran rekken med framtenner i overkjeven at det ikke er kontakt. Selv om rasebeskrivelsen sier at et underbitt er ønskelig hos rasen, skal tennene i underkjeven aldri kunne ses når hunden har munnen lukket.
Enkelte hunder kan ha korrekt plasserte hjørnetenner og korrekt lange kjever, men enkelte av framtennene kan være skeivt plassert eller ha en avvikende retning fra de andre tennene. Dette regnes som en mindre feil hos de fleste raser.
Enkelte hunder har for mange tenner. Dette kan ses på melketennene, men for mange melketenner trenger ikke å bety for mange voksne tenner. For mange tenner er som regel et lite problem for hunden.
Bilder og tekst av Inger Handegårdsakset fra hunden.no
Opprinnelsesland/ hjemland Danmark/Sverige
Helhetsinntrykk Liten, kompakt, nesten kvadratisk.
Eksteriørt sent ferdigutviklet.
Viktige proporsjoner Rektangulær i forholdet 9:10.
Adferd/ temperament Våken, intelligent, livlig.
Rasen har trolig eksistert i hundretalls av år på gårdene rundt Østersjøen.
Framfor alt har rasen vært vanlig syd i Sverige og nord i Danmark. Kjært barn har mange navn, og den Dansk/Svenske gårdshunden har mange. I Danmark ble den tidligere kalt den gamle danske foxterrier, i Sverige; Skånsk terrier, og i riktig gamle tider kun rottehund. Den Dansk/Svenske gårdshunden er ingen terrier, heller en pincher. Gårdshunden har slett ikke det iltre temperamentet til en terrier.
Tidligere hadde man Gårdshunden overalt på landsbygda, den hjalp til med å ta rotter og mus, men også til annet forefallende arbeid. De ga beskjed når fremmede nærmet seg, passet på hønene slik at de ikke ble tatt av reven, var med på jakt, hentet inn kuene til melking, lekte med barna osv.
Med sin praktiske størrelse 32-37 cm høy, har det alltid vært plass til den på kuskesetet, i sofaen og i sengen. Rasen trives med å være med sin familie og den liker ikke å være alene. Gårdshunden er en trofast kamerat som er glad i eventyr, den blir med på lange spaserturer, jogging ski- og rideturer. Den er altså ingen sofahund, men når det er tid for hvile liker den kroppskontakt. Å sitte på fanget, krype ned i sengen og under teppet er ikke dumt.
Rasen er på grunn av sin utrolige lettlærdhet og arbeidsvilje, også meget brukbar til agility, lydighet og brukskonkurranse (spor og søk), og det finnes t.o.m. en tispe som har tjenestehundsertifikat som redningshund.
I 1987 ble rasen godkjent av de nordiske kennelklubbene, og stilles nå ut på utstillinger i norden. Rasen er ennå ikke offisielt anerkjent av FCI.
- En gårdshund er en god familiehund som krever deltakelse og aktivisering.
- En gårdshund er en hund å ta med på alle slags spennende eventyr.
- En gårdshund er en vennlig og ved konsekvent behandling en av de mest lojale vennene du kan ønske deg.
- En gårdshund elsker intimitet og blir den beste sengevarmeren du kan få.
- En gårdshund er veldig allsidig og kan brukes til agility, freestyle, lydighet, spor, osv.
Rasebeskrivelsen under er sakset fra en artikkel i Hundesport nr. 2 av 2007
Gårdshunden er en glad, vennlig, kvikk og lettlært hund. I utgangspunktet er den glad i alt og alle. Den er nysgjerrig og liker å finne på spillopper. Den er utpreget tro mot sine nærmeste og forguder sin familie. Den elsker hele tiden å ”være med” – på hagearbeid, fjøsstell, stallarbeid, på spaserturer, fottur i fjellet, skiturer. Sykkelturer er det også noen som trives med, og skulle turen bli litt lang synes den også det er ok å sitte i kurven på sykkelstyret.
Selv om gårdshunden kan være veldig aktiv, kan den også være en ordentlig kjælegris som elsker å ligge på fanget, ligge tett inntil i sofaen, eller krype innunder dynen og legge seg ved beina dine om natten. Man må være glad i mye kroppskontakt skal man trives med en gårdshund. Det sterke flokkinstinktet gjør at den elsker, og er trofast mot sin familie. Den liker ikke å være borte fra familien sin, mer enn noen få timer om dagen. Den vil heller ikke stenges ute fra familiens liv når alle er hjemme, men ønsker å være der "flokken" er.
Den dansk-svenske gårdshunden er en god vakthund som varsler med en gang det kommer fremmede til ”gards”. Den kan også ha lett for å si ifra når fremmede nærmer seg rasteplassen, treningsplassen e.l. Den er allikevel ingen gneldrebikkje, men tvert om ganske stille. Den dansk-svenske gårdshunden går ofte bra sammen med eventuelle andre dyr i familien og kjenner seg f. eks. hjemme i stallen. I dag holdes den dansksvenske gårdshunden først og fremst som selskapshund. Men stadig flere oppdager at den også kan fungere godt i aktiviteter som agility, lydighet, spor, ettersøk, redningshund, hjelpehund, freestyle m.m. Noen hunder praktiserer også forsatt det de er spesialister på, fange rotter og mus, samt andre smågnagere. I Sverige og Danmark blir noen også brukt i jakt. De brukes til støkkjakt på hare, rådyr og kanin. Apportering av fugler, også andefugler, er et annet bruksområde. Gårdshunden liker utfordringer i hverdagen. De trives best når de får brukt seg både fysisk og mentalt.
Den dansk-svenske gårdshunden er en sunn og frisk rase. Selv om arvelige lidelser kan oppstå er det foreløpig ikke noe problem for rasen i sin helhet.
Dansk-svensk gårdshund er en liten, kompakt, glatthåret hund. Den er hvit med flekker i forskjellige farger og størrelser. Flekkene kan ha en, eller flere farger.
De kan være svarte, gule, sjokoladebrune, viltfargede, eller rødbrune. Fargen på øynene og nesen skal harmonere med fargen på flekkene. En hund med svarte flekker skal ha meget mørke øyne og svart nese. En hund med gule flekker kan ha meget lyse brune, eller gule øyne og brun nese. Når det gjelder farger, er nesten alt tillatt, men den hvite fargen skal dominere.
Førsteinntrykket skal være en hvit hund med flekker.
Er førsteinntrykket en farget hund med hvite ben, har den for mye farge. Gårdshunden kan bli født med stumphale. Disse medfødte korte halene sees i alle mulige lengder fra nesten ingen hale til så lang stumphale at man kan bli i tvil, om det er en medfødt stumphale, eller en for kort ”normal” hale.
En dansk-svensk gårdshund passer for de aktive, sportslige og hos de som liker mer enn å rusle en tur. Den passer i familien og hos de som bor alene. Den passer der den kan få være med. Den er en utrolig god turkamerat. Som voksen har den ikke noen problemer med å holde følge over flere timer.
Den dansk-svenske gårdshunden er en "stor hund" i en "liten kropp", en liten brukshund, som kan brukes til det meste.
Gårdshunden har en hendig størrelse så den er lett å ha med seg. Den krever ikke stor plass, verken innomhus eller i bilen. Dette er en hund som kan passe alle, bare man ikke er av dem som faller for de søte små og lar det bli med det. Denne hunden elsker å jobbe, og får den ikke tilrettelagt trening, kan den finne på ting selv for å aktivisere seg. Det er jo ikke alltid det er slike ting vi syns er OK det den finner på ....
Dansk-svensk gårdshund er en krevende hund, spesielt som valp og unghund. Den dansk-svenske gårdshunden er en liten hund som trenger en god veileder fra den er valp. Den som tar til seg en gårdshund må være innstilt på jobben det er å gi hunden en god oppdragelse opp gjennom hele oppveksten og resten av dens liv.
